Politikk. Livsviktig for samfunnet. Utrolig komplisert å sette seg inn i. Likevel: svært avgjørende for deg og meg sine liv. Ja dette kan du ta som en sannhet, eventuelt kan du jo bare akseptere alt, gi faen rett og slett (som flere og flere velger å gjør i Norge, spesielt de unge). Du kan altså: “Gi opp – og dø en verdig død”.  Jeg tror mange lever et godt liv med den taktikken…men likevel snakkes det om lav valgdeltakelse i Norge og at flere burde engasjere seg (i politikken). Kanskje ikke så veldig rart at de ikke gjør det?

Et utsnitt av noen tilbakemeldinger på mitt engasjement

Når jeg skriver her og skal til å skrive dette innlegget, så kjenner jeg at jeg egentlig blir så utrolig sliten.

Sliten av å kjempe

Sliten av å forklare kjempevanskelige kompliserte politiske prosesser som jeg selv er uenig i.

Trist, en slags trist kombinasjon av at jeg faktisk er trist fordi jeg bryr meg, og samtidig trist fordi “ingen” ser ut til å bry seg om saken jeg bryr meg om.

For nytter det å “gaule” ? Som en på Facebook skrev til meg: “Nå har du gaula nok for en stund <<latteremoji>> <<latteremoji>>.

Ja kanskje er hele saken tragikomisk, ikke vet jeg? For meg er den i hvert fall veldig alvorlig.

En annen, mer intelektuell kommentar er denne:

Jeg må si, at jeg ikke skjønner noe av det som står i denne kommentaren (selv om dama som skriver dette er utrolig dyktig og jeg er imponert over hennes pågangsmot i politikken!)

Først måtte jeg google “Ekkokammer”. Jeg spurte samboeren min om han visste hva et Ekkokammer betyr, og han trodde kanskje det hadde noe med dykking å gjøre… Vi ante ikke rett og slett. Slik jeg leser Wikipedia-artikkelen om det, så mener hun altså at jeg deler artikler som bare støtter opp under en avgrenset svært marginal gruppe.

“da må vi heller ikke unnskylde eller være fraværende i debatter som ikke “flertallet” er enige/uenige i”, skriver hun. Så hun mener at jeg ikke representerer et flertall, men heller har en mening som tilhører mindretallet? Det er ny informasjon for meg i så fall.

Så tror jeg kanskje til slutt hun angriper min kritikk av venstresiden i denne saken, men jeg vet ikke helt hva slags nytte denne kommentaren egentlig har. Er det ikke slik at det også finnes ulike syn innad i alle partier, også på borgerlig side?

Så nei, den kommentaren der, den klarer jeg faktisk ikke å forstå. Bortsett fra en ting: at jeg ikke må sette munnkurv på meg selv, sier hun. Hun sier altså at selv om hun er uenig (jeg tror i hvert fall hun er det, men er ikke sikker!), vil hun at jeg skal fortsette å engasjere meg. Vanskelig, når kommentaren over om gauling så tydelig henviser til at “nå er nok sagt i saken” (ja ja, jeg skjønner at det er humoristisk ment!).

Jeg føler for min del at jeg knapt har begynt!

Tre-delt foreldrepermisjon innført i 2018 

Hva er det som er så galt med at mor og far likestilles totalt i de første 12 mnd av et barns liv? Er ikke det bra?

Nei egentlig ikke. Det er selvfølgelig bra at far/medforsørger lovfestes rett til 15 uker med barnet.

Men før vi kan gå inn på punktene som omhandler dette, så må jeg forklare hva sakens kjerne dreier seg om og hva som er nytt fra og med 2018 kontra før. Det har jeg begynt på i et innlegg på min egen Facebook-side her:

Artikkelen som jeg linker til her, er en artikkel fra NRK som heter “Alle partiene vil endre permisjonsordning fra 2018” men hvis du klikker deg inn på den så heter den nå: “Siri skulle tilbake på jobb da babyen var sju måneder. Det var bare ett problem.”

Problemet for Siri i artikkelen var: sønnen ville ikke ta flaske og alle forsøk på å få i han annen mat var mislykket.

Her er skjermdump tatt av første delen av denne artikkelen:

I arikkelen får du også en grundig oppsummering av hva alle partier ønsker og vil angående denne nye ordningen. Det jeg derimot registrerer, er at selv om tittelen på artikkelen heter “Alle partiene vil endre permisjonsordningen fra 2018” så er ikke dette fokus i den nye regjeringsplattformen bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Der står det følgende:

Den nye regjeringen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil beholde tredelingen av foreldrepermisjonen. I tillegg vil de sikre mor mulighet til å amme i tråd med helsefaglige råd. Det skriver partiene i sin regjeringsplattform.

Dette er hentet fra følgende artikkel fra Dagsavisen, som samtidig påpeker at det ikke alltid er mulig å tilrettelegge for amming:

Rebekka (33) må ta ulønnet permisjon for å amme: – Føler ikke at det er likestilt 

Dette var bare to relativt ferske eksempler fra andre kvinner som sliter med å få det til å gå rundt som følge av den nye ordningen. Representerer de bare et mindretall? Nei det tyder ikke på det, gitt at vi er såpass mange kvinner her i dette landet. Kanskje er det faktisk heller politikerne som er i mindretall, og som dermed trer sin mindretalls-politikk over på oss andre i samfunnet som deretter må leve med dette? Er det ikke da bare på sin plass å “gaule” så lenge som må til for å få til en endring? Er det greit at politikk fra en mindre elitistisk gruppe føres på denne måten, og berammer en større flertallsgruppe? En flertalls-gruppe som i tillegg har nok med spebarnsfasen og alt dette innebærer, så nok at de i hvert fall ikke orker tanken på å ta til ordet å sette seg inn i og ytre seg offentlig i en så komplisert og krevende psykisk påkjennende sak.

Hva er vilkårene? 

Tre delt foreldreperm har følgende vilkår: (til info tar jeg her utgangspunkt i et hetrogent parforhold, da dette er mest relevant for de fleste, samt relevant for vår egen del).

• Maksimal permisjonstid: 49 uker (100 prosent dekningsgrad), 59 uker (80 prosent dekningsgrad).
• 49 uker (+ 3 uker til mor før fødsel) betyr full lønn i permisjonstiden for begge parter. Denne tiden skal fordeles mellom mor og far. 49 uker = ca 10 mnd.
• Mødrekvoten er satt til 15 uker (ca. 3,5 mnd)
• Fedrekvoten er satt til 15 uker (ca 3,5 mnd)
• Fellesdel (kan deles fritt mellom partene): 16 uker (ca 4 mnd)
• Tre delingen går ut på: En del til mor, en del til far og en fellesdel som kan deles fritt. (Innenfor totalt enten 49 eller 59 uker)

Det skal nevnes at helt nye regler kom i 2018, men også før denne tid har fedrekvoten gradvis blitt utvidet og innført. Her en artikkel fra 2013:

Det at fedrekvoten har blitt utvidet har utelukkende vært et gode, for alle parter, men det står også i denne artikkelen at kun 14 uker er forbeholdt mor (artikkel fra 2013):

Jeg finner ikke ut av når det ble slik at valgfriheten forsvant, altså når de 49 ukene ikke lenger kunne gis til bare mor. Det virker på meg som at det var en tid da pappapermen kom i tillegg til de 49 ukene, ikke som en inskrenkning til denne slik de nye reglene er nå (2018). Men jeg finner altså ikke ut når denne innskrenkningen begynte å skje.

Dette er altså mildt sagt en jungel å finne ut av, og det har det vært lenge, slik mor i denne saken også påpeker (også artikkel fra 2013):

Sitat fra artikkelen:

Og det er jo litt av hovedpoenget her: dette er komplisert å område seg gjennom. En jungel, rett og slett.

Dette gjør at flere og flere bare aksepterer, uten å ta til motmæle. Man har ikke kunnskap nok til å gjøre det, rett og slett!

Gi 15 uker til far etter 49 uker 

Mitt standpunkt er som følger: Hadde det f.eks. vært slik at mor hadde kunnet ta ut all permisjonstid på 10 mnd – og deretter kunne far tatt ut mellom 12 og 15 uker etter denne tid, så hadde hele problemstillingen knyttet til mødrene vært løst. Om man ønsket å dele opp i en tre-delt løsning, slik at mor får mindre og far får mer, så kunne jo dette vært valgfritt og opp til hver enkelt familie å avgjøre.

Valgfrihet er altså en nøkkel her. Isteden tar man bort denne valgfriheten, noe som skaper problemer da selvsagt ikke alle familier eller barn som kommer til verden er like.

Dette gjør man med argumentet om likestilling i bunn: at hvis ikke far får lovfestet rett til sine uker, så tror man at færre fedre velger å ta ut denne tiden, og dermed blir ikke partene (mor og far) likestilt i arbeidslivet. Det er jo slik at man kan spekulere i om færre arbeidsgivere vil satse på å ansette kvinner kontra menn nettopp av den grunn at kvinner vil måtte ta ut mer i tid til fødselspermisjon enn menn. Slik er det dog fremdeles, selv til tross for tre-delt løsning.

Kan ikke dette løses ved at far kan ta ut sin lovfestede rett ETTER at mors del på 49 uker er ferdig?

De fleste tror fremdeles 12 mnd til mor

10 måneder (49 uker) er tross alt heller ikke al verdens i fødselspermisjon. Dette, som nå er fellesdel og skal deles på tre, er faktisk mindre enn det de fleste på folkemunne tror at mor i Norge i dag får alene. De tror nemlig 12 mnd:

Han som mener dette og som startet debatten heter Fredrik Fornes. Han får stå med kommentaren med fullt navn her, da han tross alt har gått svært offentlig ut med dette og har over 75 “likes” og 68 kommentarer på innlegget sitt, som lyder som følger:

Altså fair enough, men hverken han eller en annen meddebattant (mann, navnet er sladdet over) har faktisk fått med seg at det ikke lenger er snakk om 1 år til mor. Dette uroer meg. Fornes er faktisk inne på noe her med det ene punktet: Hva med når en kvinne med god lønn skal ut i mammaperm i, min korrigering: 7 mnd (han skriver 1 år), og må ned opptil flere hundre tusen i lønn over lang tid (da med ulønnet permisjon, mitt tillegg)?

For det er jo nettopp det som er tilfelle for vår familie, og for mange andre kvinner: jeg tjener mer enn min samboer og det at jeg enten må ta 80 prosent lønnsdekning i hele perioden eller 7 mnd + ulønnet permisjon påvirker hele vår fellesøkonomi.

Poenget mitt her er: begge disse mennene tar utgangspunkt i at kvinnen skal være i mammapermisjon i ett år og dette skrev de i år (i 2021). Når vi altså bare i realiteten får 7 mnd. Ingen menn ser ut til å ha fått med seg dette! DET er jo det urovekkende, ikke at mannen “taper” på å få rett til 3.5 mnd med barnet!

Mine punkter for å være imot

Jeg har egentlig mest lyst til å skrive denne saken ut i fra et objektivt synspunkt, og da kunne jeg pekt på mange punkter. Men la meg heller ta utganspunkt i meg og vår familiesituasjon her. Det er mange punkter her:

Litt om vår situasjon først: 

• Jeg lever i et hetrogent samboerforhold bestående av meg som kvinne og han som mann. Vår husstand består samtidig ikke bare av oss to, men også hans to barn fra et tidligere ekteskap (de er i skrivende stund 8 og 10 år). Vi har omsorgen for de 50 prosent, altså annenhver uke bor de hos oss.
• F.o.m februar 2022 blir familien vår utvidet med mitt første barn (en jente) og hans tredje. Som kvinne får jeg med den nye tre-delingen av foreldrepermisjonen lovfestet rett til 15 uker med vår kommende baby. Slik tre-delings-forkjemperne vil, så kan jeg altså velge å ta ut hundre prosent permisjon og dermed være tilbake i jobb allerede etter 3,5 mnd (= 15 uker). Sånn ca uti juni 2022.
• Da begynner nemlig enten fars permisjon på 15 uker, eller en “fellesdel”. Med mindre man velger en løsning der man deler opp permisjonen i en “deltidsstilling”, f.eks. en løsning der mor tar 3 dager permisjon i uka med babyen, og far/medforsørger 2 dager i uka, for da strekkes jo ordningen ut over lengre tid (dette er altså også en mulighet).
• Det de fleste hetrogene familier velger å gjøre (selv om jeg vet at det er unntak her også, spesielt der kvinner er selvstendig næringsdrivende), er å gi alt av fellesdelen til mor. Da blir det 15 uker (lovfestet) + 16 uker (fellesdel) = 31 uker, som tilsvarer ca 7 mnd. Derav dette tallet på 7 måneder som artikkelen over refererer til. Etter dette kan kvinnen enten ta ulønnet permisjon så lenge hun vil og har råd til det (i vårt tilfelle: vår felles økonomi har råd til det), eller så kan fars del begynne, som er lovfestet til 15 uker. Dette kan bare far ta – og mor kan ikke ta av denne delen som er øremerket far.
• Det som er interessant her, er at dersom du er så (uheldig?) å være alenemor med fullt forsørgeansvar, så får du faktisk hele permisjonstiden på 49 uker.

Dette siste punktet måtte jeg faktisk inn og sjekke helt kontret på Nav, og der står det jammen meg:

Så det betyr altså at hvis jeg hadde valgt å dra til Danmark og la meg kunstig befrukte (noe jeg må innrømme har vært i mine tanker!) så hadde jeg altså som mor fått det akkurat som jeg ønsker.

Isteden har jeg da egentlig ikke fått det som jeg ønsker i det hele tatt: jeg får mindre tid med mitt eget biologiske barn og jeg må samtidig ta meg delvis av to barn som ikke er mine (ikke en ønskedrøm). I tillegg tjener jeg mest i husholdningen som forsørger alle disse barna (og som dermed sørger for at alle disse får hvert sitt rom, og at to av de skal slippe og måtte bo i en 2 roms leilighet alene sammen med bare sin far, som ikke har råd til å kjøpe hus alene). Hadde jeg vært alenemor hadde jeg selvsagt måttet stå for alle utgifter for meg og barnet mitt helt selv, men jeg hadde samtidig fått mye lenger permisjonstid med mitt eneste biologiske barn. Du kan på en måte si at jeg som kvinne her i vår situasjon “ofrer” meg for vårt fellesskap, selv om jeg selvsagt ønsker å være en del av dette fellesskapet.

(OK, dette er kanskje utbrodert litt vel mye ift til min sak, men jeg må jo ekseplifisere slik at folk kan forstå).

Jeg synes ikke det er rettferdig. Rett og slett. Dermed synes jeg heller ikke dette er likestilling. Uansett hvordan man snur og vender på det.

Jeg er sliten 

En annen grunn til at jeg ikke har så vanvittig lyst til å måtte ut i jobb etter “bare” 7 mnd med lønn er følgende: jeg er sliten. Jeg har jobbet med karriæren min i over 15 år i Oslo før jeg traff min nåværende mann, inklusiv arbeid i min egen bedrift – og jeg er faktisk død-sliten.

Død-sliten av å løpe som en gal i hamsterhjulet – pustende og pesende dag og natt for å oppnå noe for meg selv og egen karriære (utdanning, jobb ved siden av som journalist og diverse). Og når jeg nå først er så heldig å bli velsignet med et barn i en alder av 38 år, det eneste barnet jeg noen sinne kommer til å få (med mindre jeg finner meg en annen mann eller blir aleneforsørger) så har jeg faktisk lyst til å være hjemme så lenge som mulig med nettopp dette barnet. Dette føler jeg at det burde vært lagt opp til en valgfrihet i systemet til. Han har jo allerede opplevd å få både sitt første og andre barn, og bryr seg vel strengt talt ikke så vanvittig mye om dette siste barnet (satt på spissen). Det at vi i det hele tatt får det er jo et kompromiss oss to imellom. Han har sagt. “Ok, jeg skal gi deg et barn, gitt at du lever sammen med meg”. Det blir jo – satt på spissen – litt “mitt” barn, han hadde jo ikke fått det hvis jeg f.eks. hadde egne barn fra før.

Igjen: Jeg som kvinne må dele en allerede lav permisjonstid på 10 måneder med far til barnet, når jeg, med fare for å høres svært egen og sutrete ut føler at “det er urettferdig” (det hadde som sagt ikke vært noe problem om hans permisjonstid ikke inskrenket min!). I tillegg må jeg pumpe meg for melk i den perioden for at barnet skal få mat – med det stresset dette innebærer, evt må vi gå over til morsmelkerstattning, selv om jeg har hørt at det beste for barnet er å få morsmelk i minst 1 år. Bare tanken på alt dette her gjør at jeg blir sliten i seg selv. I tillegg har jo han 2 andre barn han må ta seg av, og må f.eks. ta ut minst 2 uker sommerferie sommeren 2022 så han kan ha samvær med de når skolen de til vanlig går på er stengt. Altså… pust og pes! Det kommer til å bli slitsomt for alle parter.

Så lenge jeg føler at det er fornuftig, også for barnets del, vil jeg altså gjerne være hjemme med barnet så lenge som mulig. Dette blir en fantastisk tid for oss, for meg og barnet, samt for alle til å knytte seg til det. Hun kommer absolutt til å bli en samlende del av vår allerede splittede familie (“han og de 2 barna/mor til barna” og “han og meg”). 10 måneder hadde vært perfekt for meg å gå hjemme med full lønn. DA – etter dette, kan han gjerne ta over – det er innenfor likestillingens rammer, men ikke etter 7 mnd. Jeg kommer til å ta ut 10 måneder, men da via ulønnet permisjon i tillegg til de 7 mnd jeg får fra Nav.

Er det likestilling? At jeg skal stilles utenfor velferdsordningenes goder for å ta meg av mitt eneste barn på en så god og hensiktsmessig måte for hele familien vår?

Kommentar: Langvarig deltid er gambling med skyhøy risiko.: Kvinner bør stå på egne økonomiske ben. 

Som sagt, dette er det en jungel å finne ut av.

Artiklene jeg har linket til her er ment å gi inntrykk av saken ut i fra titler på avisatikler rundt omkring på tema, og jeg tipper bare at et fåtall som leser denne artikkelen har ork til å klikke seg videre og lese de andre artiklene her, som underbygger saken – det forstår jeg godt, jeg har såvidt ork selv… Jeg har nok med å være på jobb fra 8-16 mandag til fredag, på fotballkamp med min bonusdatter på 8 år til kl 19 på en fredagskveld, bare denne uka har det vært tre fotballøvinger/kamper på en uke, til å klargjøre for bursdagsselskap hun også skal i lørdag formiddag og til å generelt sett stille opp på alle andre fronter i en allerede hektisk hverdag.

Det jeg vil frem til: Burde ikke jeg som kvinne ha rett til å velge om jeg vil være hjemme med barnet i 7 eller 10 måneder med lønn?

Jeg mener at vi som en av verdens rikeste land, der Erna til og med har sagt i en nyttårstale at “folk må få flere barn” i Norge, burde ta oss råd til å prioritere det. Ikke bare prioritere likestilling.

Med dagens politiske ordning får jeg altså bare 7 mnd.

Tusen takk skal dere ha, jeg føler meg svært verdsatt som kvinne, mor og bonusmor….