Hei, hvor teit er det ikke å synes at en sjøl er teit? Virkelig teitere enn teitest.

Men her sitter jeg altså å synes at jeg selv er så utrolig teit. Det er mine tanker da, på en vanlig onsdagskveld… Faktisk er jeg direkte flau over at jeg i det hele tatt har begynt å skrive dette (teite) innlegget! Dessverre er det ingen vei tilbake, innlegget må skrives.

En klagesang

Jeg har tenkt til å begynne å klage nå. Teitheta må jo forklares.

Vel altså, for det første så er jeg teit fordi:

1. jeg har ingen venner.
2. jeg er virkelig ikke en god person.
3. jeg er negativ

For å ta det med vennene først da.

Jeg har ingen venner

Nope.

Ingen.

Eller det vil si: i nærheten. Jeg har noen i en annen by. I et annet land. I et annet kontinent. Virkelig nære venner faktisk! (Humor). Men nei, ingen her i nærheten der jeg bor nå. Og det er litt trist, fordi jeg er jo på sosiale medier og jeg ser jo der at andre som jeg tidligere vokste opp med og som bor ganske nærme, de har venner. De treffes. Men jeg er ikke med i noen av disse vennegjengene. Så jeg går rundt her og har veldig få nære venner i min nærhet, noe som faktisk er veldig trist. Ikke ser det ut som at noen savner meg heller (og her begynner jeg å kjenne at jeg føler meg teitere enn teitest igjen!)

Punkt nummer 2:

Jeg er virkelig ikke en god person

Jeg føler meg teit fordi jeg oppfører meg teit… tragikomisk nok. (Dette føler jeg faktisk kunne vært et innlegg på et stand-up show, folk tror knapt det jeg skriver er sant, og ler isteden!)

Men dette er faktisk helt sant: jeg er en veldig teit person basert på ren skjær oppførsel: jeg krangler, klager (bevis her), kjefter og er generelt ja, litt for direkte med folk som kommer nært innpå meg. Jeg er eiesjuk, ikke minst. Har ekstremt behov for kontroll, men på den annen side så bryr jeg meg lite – og dette kan jeg finne på å si også, rett ut. Jeg føler at jeg er snill, det er jeg, men det stopper liksom der. Utover å være snill i hjertet mitt, så er jeg alt for ærlig til at folk liker meg noe særlig sånn til slutt, når de blir ordentlig kjent med meg. Jeg føler nok at jeg har en godhet i meg et eller annet sted langt der inne. Egentlig mener jeg at jeg er godheten selv i egen person! Hvis bare andre folk kunne oppfatte det…

Men jeg går heller rundt og er veldig direkte, på et slikt nivå at folk sikkert oppfatter meg som spydig. Noe som igjen gjør meg usikker på meg selv, fordi jeg liker heller ikke spydige personer, og som igjen fører til at jeg klager… både over meg selv og over andre og derigjennom føler jeg meg teit, gang etter gang. Det blir en ond sirkel. Hvis jeg er i virkelig godhjørnet, så slår jeg til og hevder min rett.

Så til det siste punktet, noe som kanskje er det verste av det verste:

Jeg er negativ

Hvis noen på det nåværende tidspunkt tror at jeg på en eller annen måte tuller med dette innlegget, eller tenker at “nå skriver hun dette for å være kul”, (på en sånn negativ-teit men likevel sarkastisk-kul-humor måte), så har jeg absolutt ingen intensjon om det. Her hadde jeg tenkt til å være dønn ærlig om hvordan jeg opplever meg selv.

Men det hele blir på en måte litt tragikomisk. Jeg er negativ til å være positiv hele tiden. Jeg merker at jeg ikke synes noe om det der. Det byr meg rett og slett imot.

Men så tror jeg nok det at jeg kunne prøvd å vært “overpositiv” for en dag, og kjent på hvordan den følelsen hadde påvirket meg i positiv retning. Men jeg skulle liksom ønske at jeg ikke trengte å jobbe så for det. Slik jeg ikke trengte før. I min oppvekst og tidlig 20-årene: da var jeg virkelig bare glad da. Helt uanstrengt glad. Nå er jeg ganske uanstrengt depresiv og negativ.

Hormonene florerer

Jeg tipper selv at det har med at hormonene florerer ganske hyppig rundt omkring i kroppen min nå for tiden. Ikke bare har jeg gått gravid nylig og blitt proppet full da, men jeg har også født og de sier at hormon-coctail’en florerer rundt i kroppen i ganske lang tid etter dette. Nå er den fantastisk vakre og nydelig datteren min 1 år, og jeg tror ikke hormon-boosten har avtatt helt enda…(virker ikke sånn).

Det er bare litt tungt å føle på at man ikke føler seg komfortabel med det stedet man ser seg selv på og er på. Jeg vil gjerne være et annet sted. Men vil her med dette innlegget bare innse at nei, det er jeg ikke, og det får bare være greit, men jeg er jo ikke helt tilfreds med dette.

Unnskyldning?

Dessuten er jeg også positiv og glad, så mange vil nok tenke “hæ? virkelig Linn?”.

Men de jeg bærer nag til, eller som på en eller annen måte irriterer meg, utfordrer meg eller gjør noe annet som jeg ikke liker, vil merke dette på en eller annen måte, før eller senere. Og for å være helt ærlig: det har vært slik lenger enn graviditeten, derfor er dette avsnittet over bare en unnskyldning. Jeg er en “krangle-engel”, og har vel vært det stort sett hele livet (født til denne verden av en sådan også…). Jeg elsker å stille folk til veggs. Jeg elsker å grave frem sannheten fra dypet. Jeg elsker å utfordre folks eksisterende tankesett. Egentlig perfekte egenskaper for en journalist – noe jeg er utdannet til og har jobbet som i mange år.

Jeg kunne ønske at jeg fant veien til å kunne leve godt med disse egenskapene i den familien jeg lever i nå, og blant Agder-forsiktigheten i nærmiljøet mitt, som jeg opplever som tidvis belastende å forholde seg til. Gi meg heller fyrrige italienere som slår i bordet og sier hva de mener! Tror aldri jeg har opplevd å bli fornærmet av det personlig selv.

Gud, gi meg styrke til å være den jeg er. Ingen liker “Lille My”, hun har ingen eller få venner meg bekjent, men hun tasser nå rundt der, og gjør en eller annen form for innsats likevel, dog uvisst hva og til hvilken nytte…

Kommentarfeltet er åpent!

 

 

 

Fremhevet bilde av Marco Allegretti på Unsplash