Livmorhalskreft: Min historie og det jeg har lært om kreft

06.02.2022:

Det er 3 år siden jeg fikk diagnosen livmorhalskreft nå (mai 2019).

Siden da har jeg lært veldig mye om kreft, og spesielt denne kreftsykdommen livmorhalskreft.

I dag er jeg helt frisk, og har til og med blitt gravid med mitt første barn.

I forbindelse med at jeg nylig har vært og tatt noen nye nydelige gravid-bilder av meg selv hos fotobyrået F22Photo – et fotobyrå i Arendal med spesielt fokus på gravid- og nyfødtfoto (se flere i galleriet under), så har tankene om hvor utrolig heldig jeg har vært kommet opp. I den forbindelse ønsker jeg å skrive dette innlegget. For å informere andre og dele av min historie. Jeg håper historien min kan være til nytte og hjelp.

: Jeg har fått en kvinnekraft i meg som er enormt viktig og sterk.

: Kombinert med den mannlige kraften, så kommer den til sin rett.

: Krigsgudinne: Jeg føler meg som verdens heldigste kvinne.

: Nå kan jeg stå her som en gudinnene

: Glød av styrke og fruktbarhet!

All gjenbruk av disse bildene er rettighetsbelagt, copyright F22Photo

Jeg har fått en kvinnekraft i meg som er enormt viktig og sterk, kombinert med den mannlige kraften, så kommer den til sin rett. Jeg føler meg som verdens heldigste kvinne. Nå kan jeg stå her som den gudinnen Han har skapt meg som og bare gløde av styrke og fruktbarhet! Disse bildene tatt av F22Photo representerer alt dette for meg!

Jeg takker Gud for at jeg sjekket meg!

Jeg er svært takknemlig for at celleprøven jeg tok hos legen fra livmorhalsen for 3 år siden (april 2019) ble TOLKET RIKTIG og at legen min reagerte og sendte meg videre til gynekologspesialist i Arendal med en gang. Så gikk ting slag i slag: påvist kreft ved biopsi i mai og jeg ble så sendt til Radiumhospitalet på rekordtid for operasjon (i juni og juli). Jeg hadde nettopp flyttet ned til Arendal og fått ny fastlege etter 12 år i Oslo, så selve funnet og henvisninger ble gjort her lokalt.

Dette ene og alene fordi jeg sjekket meg den våren. Mange tilfeldigheter førte til det.

Agressiv HPV-virus oppdaget

Hos legen min i Arendal ble det først påvist at jeg hadde en aggressiv type HPV virus i meg som er litt mer sjelden, men som forårsaker livmorhalskreft. Selv om den er noe mer sjelden, er den type kreft den utløser til gjengjeld veldig aggressiv, fortalte hun. Et halvt år fra eller til her, og det ville kunne betydd å kjempe for å overleve kontra å bremse det lille som var oppstått. For det er dessverre slik at hvis det er spredning til lymfeknuter og blodbaner, da har kreften spredd seg til hele kroppen. Da må du kjempe litt ekstra hard. Hvis det kun er en kreftsvulst lokalt, der kreftcellene ikke har spredd seg enda, er behandlingen å fjerne kreftsvulsten – og deretter gå til jevnlig kontroll for å utelukke tilbakefall av svulsten.

Eiken: behandling og rehabilitering

Må bare raskt skyte inn: Har du kreft med eller uten spredning? Fortvil ikke, det finnes fremdeles håp! Dra til et rehabiliteringssted! Vi har et fantastisk tilbud her i Agder: Sørlandet Rehabiliteringssenter: Eiken. Det finnes også andre, som f.eks. Montebello-senteret (du får henvisning via fastlegen din eller sykehuslege). Oppsøk de, er mitt beste råd. Du betaler bare en egenandel, resten blir støttet av Staten. Der treffer du likesinnede som kan hjelpe og fortelle om sin historie. Oppholdet er gull verdt, og jeg hadde mye igjen for det! (Selv var jeg på Eiken.) Du lærer også å leve med de senplager kreftbehandling kan gi.

Her fra Eiken – Sørlandets rehabiliteringssenter

Et nydelig sted, i naturskjønne omgivelser som gjør godt.

Fertilitetsbevarende kirurgis behandling

Nå – i 2022, 3 år etter, står jeg her og er til og med gravid! Ei lita jente kommer om en knapp uke eller to.

Dette fordi legene på Radiumhospitalet kunne ta fertilitetsbevarende kirurgis behandling av meg.

Her fra da jeg var innlagt på Radiumhospitalet i Oslo for operasjon.

Slik kunne bare den delen av livmorhalsen som var kreftinfisert bli fjernet. Livmor ble bevart. Dette er egentlig ikke standard: selv ved livmorHALSkreft, spesielt hos eldre kvinner, så fjernes livmor rutinemessig. Dette fordi de er redd for at kreften alt kan ha spredd seg dit. Men siden jeg var barnløs, og fremdeles i fertil alder, ville de først forsøke å bare fjerne kreftsvulsten lokalt i selve livmorhalsen.

Spørsmålet nå: var det spredning til blodbanen og andre organer?

Når dette var gjort, så var jo spørsmålet: var det spredning til blodbanen og andre organer? For å sjekke dette gjennomgikk jeg lapraskopi i magen og fjernet hele 19 lymfeknuter i magen og i lårene ved siden av underlivet.

Lapraskopi i magen for å fjerne og undersøke 19 lymfeknuter. Jeg har arrene enda.

Fra den operasjonen var gjort til jeg fikk svar gikk det 3 uker. Imens lå jeg hjemme i Arendal og var helt hjelpesløs etter de 2 operasjonene jeg hadde hatt: kunne ikke løfte noe, ikke handleposer fra matvarebutikken – ingenting. Heldigvis var mamma der og hjalp meg med praktiske gjøremål. Hun laget også mat til meg, jeg klarte ingenting…

Og mens jeg lå der visste jeg: svaret på de prøvene ville være helt avgjørende for mitt videre liv. Viste de spredning til lymfer – da kunne jeg bare glemme å bli gravid senere (har alltid tenkt at jeg skulle bli mor en gang!). Da betød det å kjempe for livet. Da ville de sette i gang med stråling – som ville ødelagt livmor og sannsynligvis måtte jeg da også ha fjernet livmor, begynt med cellegift etc etc.

Ikke døm meg nå: men da fikk jeg en beskjed fra Gud

Bør det jeg skal skrive her i det videre være en del av min krefthistorie? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg i den tiden fikk den mest merkverdige opplevelsen i livet hittil. Og det er vanskelig å si dette rett ut. Jeg vil ikke bli oppfattet som en som bruker en livskrise til å misjonere for en trosoppfatning. Jeg er et fornuftig menneske, og troen min er svært personlig. Jeg vil heller ikke at folk skal tro at jeg har blitt spik spenna gærn’n som følge av kreftdiagnosen.

Men jeg kan ikke utelate denne biten, altså må jeg si det: jeg fikk en beskjed fra Gud.

La meg forklare: Jeg tror ikke det var fordi han plutselig bestemte seg for å redde meg. Men fordi jeg gradvis selv – i de foregående årene, hadde begynt å oppsøke Han og spesielt kirkerommet. Jeg kunne sitte i en kirke helt nord i Hammerfest og bare lytte. Ikke fordi jeg var så vanvittig troende, jeg har egentlig aldri vært det (har hatt en barnetro, men kommer fra et ikke-kristent hjem). Jeg begynte å gå i kirken fordi jeg synes det var så fint å være der. Fint å høre på visdommen fra prekenene. Og jeg satt også slik her i Arendal i Trefoldighetskirken i året før. Jeg elsker kirkerom og så på det som en nydelig søndagsaktivitet å sitte der (alene).

Trefoldighetskirken i Arendal

«Nå som du har kommet til meg»

I løpet av de 3 ukene jeg ventet på svar ang spredning, så satt jeg en søndag alene slik i kirken i Trefoldighet (ja jeg stavret meg ut til tross for smerter, den lille gåturen til kirken var “trening” og gjorde godt). Da kom plutselig beskjeden som en stemme fra oven: «Kjære datter, jeg ser din lidelse» hørte jeg – og så kom en tale som jeg dessverre ikke kan gjengi i sin helhet, men Han henviste f.eks til 12 år med lidelse og blødninger fra underlivet og en del andre ting som jeg kunne kjenne meg igjen i.

Det hele ble fortalt gjennom lignelsen om den syke kvinnen som kom og oppsøkte Jesus – og som berørte kjortelen hans i folkemengden. Den der Jesus spør «hvem rørte ved meg nå?», og disiplene svarer «det er mange som rører ved deg Herre» men Jesus snudde seg og så henne.

Hele lignelsen ble fortalt i kirken den søndagen. Jeg tror ikke presten selv er klar over det, men min klare oppfatning er at Gud talte gjennom han den dagen (og her skiller de troende seg fra de ikke-troende).

Og så sa Han de ordene jeg husker aller best: «Men frykt ikke, kjære datter: nå som du har kommet til meg, så vil du bli helt frisk». Jeg tror det er litt viktig den første biten der: «nå som du har kommet til meg».

Jeg har aldri kjent på en slik følelse av å bli snakket til fra en høyere makt før. Ikke etterpå heller.

Gråt på kirkebenken

Jeg satt og gråt og gråt på kirkebenken etterpå. Jeg følte jeg hadde opplevd noe vanvittig stort. Samtidig kjente jeg på en dyp visshet om at det jeg hadde blitt fortalt var sant. Jeg visste at jeg kom til å bli helt frisk, og jeg var overbevist om at beskjeden fra legene jeg ventet på ville være god. Jeg ble også fyllt av en enorm takknemlighet – noe jeg i dag anser som Den Hellige Ånd. Og jeg bare gråt av ren skjær glede og av hele opplevelsen. Så heldig jeg hadde vært! Og ikke minst gråt jeg over tanken: «Gud finnes!». Og han kom til meg! (Sjokk!)

Så: Gladbeskjeden

Da legen fra Radiumhospitalet i Oslo ringte meg noen uker senere var gladbeskjeden der: Det var ikke oppdaget kreftceller i noen av lymfeknutene. “Ingen spredning overhodet” var ordene hun brukte. Det betød ingen spredning til blodbanen. Det betød at livmoren min ikke måtte fjernes eller ødelegges av stråling. Det var ikke nødvendig med mer behandling, kun regelmessige kontroller i form av celleprøver fra livmorhalsen.

Jeg visste at det betød at jeg kunne få et eget barn en gang. Legen påpekte det også: du kan bli gravid, sa hun ( men anbefalte meg å vente et år til sårene hadde grodd, haha!). Gjennoppbyggingen av meg selv kunne nå starte, med friskt mot. Siden da har jeg aldri vært redd for tilbakefall: alt det er et tilbakelagt kapittel.

3 år senere: Gravid

3 år senere så sitter jeg her, og er faktisk gravid (i uke 38). Det gikk på første forsøk uten noen problemer, til tross for at jeg nå er 38 år. Det har også gått smertefritt gjennom hele graviditeten, selv om jeg har svært forhøyet risiko for spontanabort nå med så kort livmorhals.

Jeg synes hele opplevelsen er et eneste stort mirakel. Jeg opplever også å ha blitt plassert sammen med far til barnet: det er en dyp mening med at vi skal være sammen. Velsignet av Gud, det også. Beviset på det, er at jeg fikk et gullkors av han i gave allerede første måneden vi var sammen. Eller egentlig: første måneden vi datet! Det kom helt ut av det blå. Det er ingen smykker han kunne gitt meg så tidlig i et forhold som hadde «passet seg» og som ikke hadde skremt meg, annet enn akkurat det. Jeg anser oss derfor allerede som «smidd i hymnens lenker», altså gift (selv om vi ikke er det, formelt sett).

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Hverdagsmote by Linn (@hverdagsmote)

Feirer fruktbarhetens mirakel

Er det rart at jeg feirer denne enestående begivenheten graviditeten min er?

Nå kan jeg stå her som den gudinnen Han har skapt meg som

og bare gløde av styrke og fruktbarhet! Jeg har fått en kvinnekraft i meg som er enormt viktig og sterk, kombinert med den mannlige kraften, så kommer den til sin rett. Jeg føler meg som verdens heldigste kvinne. Disse bildene tatt av F22Photo representerer alt dette for meg!

Gud vet at jeg er takknemlig, så jeg trenger ikke å takke han eksplistitt her. Det gjør jeg heller i mine personlige bønner.

Det at jeg ble rammet av kreft, har lært meg mye – både om sykdomsforløpet og om viktige verdier i livet.

For andre som rammes av denne sykdommen – og som ikke er like heldige som meg (og som ikke har din støtte rundt seg), vil jeg be om hjelp for dem.

Du blir ikke frisk ene og alene fra Gud

Det er ikke slik at jeg tror at bare så lenge du ber, så vil du bli frisk.

Det er helt avgjørende å benytte seg av medisinsk hjelp og behandling. Det er jo slik at Gud bruker de menneskelige ressursene Han har tilgjengelig, både for å redde oss, men også for å snakke til oss (derav bruk av presten). Dette innebærer blant annet også bruk av legevitenskapen. Det er heller ikke slik at alle troende overlever sykdom og lidelse.

Men for meg, viste Han seg i et øyeblikk av sårbarhet – riktignok gjennom prestens ord, men likevel – der jeg samtidig hadde kommet til Han for trøst og støtte først. Jeg forventet ikke å få den hjelpen. Men han fortalte meg at jeg ikke trengte å være redd.

Jeg vet at skeptikere kommer til å si «å ja, men det var jo bare presten som sa det». Men jeg vet hva jeg følte, hvordan ordene nærmest “tordnet” over meg med en stemme jeg aldri har hørt presten ha hverken før eller siden og jeg er ikke i tvil: dette var Guds ord til meg.

Tro – også mens årene går

Jeg vet også at jeg aldri kommer til å høre fra Han på denne måten igjen. Det kjenner jeg på meg. Det at det faktisk var presten ordene kom gjennom er også med på – nå som årene går – til å få meg selv til å tvile. Var det virkelig Gud?, kan jeg spørre meg selv noen ganger. Men jeg vet at svaret på det spørsmålet er ja.

Nå er det opp til meg å fortsette å tro. Troen har derfor blitt svært viktig for meg. Jeg bærer den med meg rundt halsen i form av korset fra min kjære hver eneste dag. I tillegg har troen gitt meg noen nye verdiankre i livet, som er helt ufravikelige for meg nå. Dette er jeg svært takknemlig for å ha fått. Jeg skulle ønske jeg hadde fått de før. Men livet blir til mens en går, så jeg sier: bedre sent, enn aldri.

Kreft: en grusom sykdom

En ting er sikkert: kreft er en forferdelig sykdom, som rammer så ufattelig urettferdig. Ingen, hverken troende eller ikke troende fortjener å bli rammet av dette. Når jeg hører om venner og kjente rundt meg som kjemper for å overleve, så blir jeg vanvittig trist. Det er så utrolig urettferdig hvordan sykdommen rammer.

Mine verdier er de samme som før: jeg har et hjerte for mennesker som lider. Jeg unner alle å elske hvem de vil og å leve et så godt liv som mulig. For jeg ønsker på ingen måte å gå rundt som moralens vokter. Det å bli kristen er mer åndelig for meg, enn å følge kristne lover og regler. Jeg har blitt noe mer måteholden med alkohol, men dette grunnet alder, ikke troen. Likevel takker jeg Gud hver eneste dag for at jeg er her, og at jeg kan se mitt eget kjøtt og blod vokse opp til å bli den mest fantastiske jenta og kvinnen hun kan bli.

Sjekk deg i tide

Jeg ville bare skrive dette for å dele min historie. Jeg sjekket meg i tide – og det håper jeg du også gjør hvis du merker noe unormalt i kroppen din! Kan jeg hjelpe deg med noe? Skriv til meg i kommentarfeltet eller ta kontakt med meg på annen måte.

Nå gleder jeg meg bare til å hilse på den lille jenta – det lille mirakelet – som snart kommer til oss.