11.des 2023:
Jeg trodde jeg elsket læreryrket, men nå, etter 2 mnd, er jeg veldig deprimert og føler meg mer verdiløs enn noen gang.
Jeg klarer ikke lese og tolke beskjeder jeg får, og jeg kan ikke faget i det hele tatt føles det som.
Jeg kan ikke svare elevene når de spør om ting, og jeg vet ikke hva jeg skal undervise i.
Jeg vil gi opp.
Ja, jeg vil gi opp. Bare legge meg ned og droppe alt jeg har i hendene. Jeg vil ikke mer.
Men: Jeg vet likevel helt sikkert at dette læreryrket er noe for meg. Jeg kjenner det de gangene jeg virkelig mestrer: at jeg har visdom å gi bort og at jeg også har metoden. Så jeg kan ikke bare gi opp, men akkurat nå har jeg mest lyst til å sykemelde meg ut resten av uka.
Motgang.
Det er noe «dritt».
Problemet er at jeg ikke klarer å la være å svare tilbake når jeg opplever at jeg blir urettferdig behandlet. Men det skaper bare mer problemer for meg at jeg gjør det.
Tålmodighet i tjenesten – læreryrkets gave
Nå i dag, et helt år senere enn da jeg først skrev det over (27/11 2024), har jeg lest i Bibelen etter trøst fra Gud. Igjen er jeg i “hardt vær”. Trøsten, den fant jeg:
2. Korinterbrev, Kap 6, Vers 11:
(jeg tok ikke med første linje)
«(…) Ja, se bare hvordan dere forsvarer dere, og hvor opprørte dere er, hvordan dere viser ærefrykt, og hvordan dere lengter, hvor brennende dere er, og hvordan dere refser! På alle måter har dere vist at dere er uten skyld i denne saken.»
og:
2. Korinterbrev, Kap 6, Vers 4:
«(Nei), Vi viser oss som Guds tjenere på alle måter: med stor tålmodighet i motgang, nød og angst, under mishandling, i fengsel og i opptøyer, i hardt arbeid, i nattevåk og sult. Vi går fram med redelighet og visdom, med tålmodighet og godhet, i Den hellige ånd, med oppriktig kjærlighet, med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen i høyre og venstre hånd, i ære og vanære, baktalt og hedret. De sier vi leder folk vill, men vi taler sant, vi er miskjent, men likevel anerkjent, vi er døende, men se, vi lever! Vi blir slått, men ikke slått i hjel, vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt.»
Spesielt denne:
9. vi er miskjent, men likevel anerkjent
LES OGSÅ: Himmel på jord. Legg våpnene ned (et annet innlegg jeg tidligere har skrevet)
Hold ut!
Budskapet, slik jeg leser det er “vær tålmodig” og “hold ut”. Selv i motgang, i hard arbeid, ved ære og vanære, baktalt og hedret. Å være miskjent i denne verden, er/kan være anerkjennelse i en annen, nemlig Guds verden. For Han ser oss i ånden. Han ser hva vi ønsker, til tross for krangling og dårlig oppførsel. Han ser, som i vers 11 at de som forsvarer seg, er opprørte, lengter (etter annerkjennelse?), er brennende og refser andre (i sine feil) – hvordan man gjennom denne typen oppførsel nettopp viser sin uskyld. En skyldig person oppfører seg ikke sånn. Gud ser det, han ser hva som ligger bak: nemlig et oppriktig ønske om å jobbe hardt og å hjelpe de rundt oss. Ordene leser jeg som at Gud støtter oss egentlig til tross, men i hvert fall hvis vi har godhet i våre hjerter.
Ingen kommentarer