Er det slik at man er nødt til å akseptere at man kommer til å være “trist som faen” livet ut?
Før jeg skriver mer om dette tema fra mitt ståsted, ønsker jeg å høre dine første tanker til dette tema. Del med meg dine første innskytende tanker ved å legge igjen din kommentar i kommentarfeltet. 🙂
Forsidebildet er tatt av John Hain fra Pixabay
Underliggende for debatten: Slik jeg ser det har man som regel to valg:
2 valg:
- forlate “det triste” (enklest)
- akseptere (vanskeligst)
Men hva hvis det å akseptere innebærer at du selv må akseptere at du kommer til å være “trist som faen” livet ut?
Har du innspill og visdom? Noe som kan lede meg inn på “den rette vei” eller driver du med mindfullness og filosofi i ditt virke? Del gjerne med meg din erfaring og kunnskap i kommentarfeltet.
Med ønske om en filosofisk helg
1 Kommentar
linn
15. april 2022 at 10:12Hei Ståle. Tusen takk for svar, det setter jeg veldig pris på. Jeg ønsker debatt på dette feltet.
Grunnen til at jeg skrev innlegget baserer seg nok på en helt spesiell situasjon jeg selv har opplevd. La meg ta det, så det ikke bare blir generelt, men litt mer konkret: dette med å skille seg fra sin mann eller kone hvis man har barn sammen. Skal da ens egen lykke overstige det at man må dele på omsorgen med barna og de utfordringene dette innebærer? Jeg er jo selv skilsmissebarn og noen ganger kan det være bra for barna, men jeg synes ikke det har vært det i min situasjon. Dermed er jeg litt “låst” ift dette spørsmålet. Så lever jeg også nå i en konstellasjon med barn med skilte foreldre rundt meg. Jeg synes det har vært utfordrende å akseptere dette – fordi det både vekker traumer opp fra min egen fortid men også fordi det krever en raushet av meg som jeg kanskje egentlig ikke har. Der kan nok PMT åpne opp denne “låstheten” og vise meg at rausheten er godt for meg (den er det i alle tilfeller). Det er bare litt utfordrende å forholde seg til for mer personlig, grunnet min egen fortid. I så måte er jeg veldig opptatt av Eckhart Tolle i sin tid banebrytende bok “Det er nå du lever” – som omfavner “Nå”-øyeblikket og hvordan vi kan snu enhver situasjon til noe positivt – som også er noe vi lærte på PMT-selvfølgelig. Jeg vil også bare påpeke at jeg virkelig er lykkelig og fornøyd i min nåværende situasjon og forholdene jeg har til menneskene rundt meg i denne. Jeg ser virkelig at jeg har fått en stor stor gave, som jeg må passe på å ta vare på.
Likevel: det du skriver er relevant i denne situasjonen jeg har beskrevet over.
Men noen ganger får jeg lyst til å si at, kanskje man kan “lide” litt, for at andre rundt skal ha det bra? Men så er jo dette også veldig destruktivt, noe som kan være enda mer fatalt (f.eks hvis det blir så ille at man tar selvmord av seg selv ved å gjøre det). Da står man igjen med eneste mulighet: å bryte ut – selv om det påfører andre smerte.
Forresten: håper ikke du synes dette ble for privat, jeg prøver nemlig å være så åpen som mulig om mine “problemer” og tanker jeg “sliter” med fordi jeg tror denne ærligheten kan være godt for andre. Jeg tror ikke det gagner oss å spille skuespill og hele tiden si at “vi har det bra”, men at vi heller kan si “vet du hva, jeg har det kjempebra men noen ganger kommer tanker som … Dette jobber jeg med”.