Jeg har heller blitt utrygg.
Mange opplever det motsatte: å være utrygg i tenårene og tidlig voksen-stadie, for isteden å bli tryggere med noen år på baken. Jeg opplever heller det motsatte.
Trygg/uredd som ung
Som barn, ungdom og ung voksen var jeg alltid trygg på meg selv. (Ikke spør meg hvorfor, men jeg var det). Jeg likte meg selv og kunne si mye fint om meg selv. Selvtilliten var dermed stor og jeg hadde lite problemer. I tillegg levde jeg i trygge omgivelser med både familie og gode venner rundt meg. De var en selvfølgelig del av min hverdag. Jeg tror jeg kan si at jeg opplevde meg selv som populær – både på skolen og blant de fleste jeg møtte på min vei.
Utrygg/usikker som 30-åring
Nå, både i løpet av 30-årene – og nå mens jeg skriver dette i en alder av 38 år, så opplever jeg til min store overraskelse det motsatte: jeg er mer utrygg, usikker og har det dermed dårligere rent psykisk. Jeg har begynt å bli mer og mer kjent med «styggen på ryggen», noe som har vært helt fraværende tidligere.
Utryggheten kommer til uttrykk gjennom en følelse av lav selvtillit og at jeg ikke lenger like enkelt kan si så mange fine ting om meg selv. (Jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor det har blitt slik, men sannsynligvis spiller flere faktorer av opplevd «utenforskap» inn). I tillegg har jeg begynt å lure på om jeg er «rar» og/eller «svært overfølsom» og/eller «en som folk ikke liker». Små kommentarer som ikke betyr noen verdens ting kan få meg til å tenke slike tanker. Jeg har også lettere for å reagere på småting.
Kan lære noe av det
Det positive med at jeg kjenner på disse følelsene «bedre sent enn aldri», er at jeg kan få mer forståelse for andre når de forteller om slike følelser hos seg selv. Siden jeg ikke har opplevd de i ung alder, har jeg ikke kunnet relaterte like enkelt. Nå kan jeg i det minste forstå.
Slitsomt å være utrygg
Men det er jo ganske slitsomt å gå rundt å være slik. Forholdet til andre blir ok – men jeg som er vant til å bli «sykt godt likt» føler at forhold blir «bare ok».
Nå kommer fort tanker som «du er utakknemlig» også!
Jeg må bare konkludere med at jeg har det greit. Kanskje ikke helt tipp topp. Mangler litt ren skjær glede som en del av hverdagen. Det gjenspeiler seg kanskje i mangel på venner og nær familie rundt meg. Nå må jeg danne nye familie- og vennekonstellasjoner. Uten trygghet her, er dette litt slitsomt.
Trist men også glad
Jeg vil si at det muligens er det som gjør at jeg skrev innlegget «Trist som faen, akseptere det? Kjør debatt» for litt siden.
Nå ser jeg frem mot et 2022 der jeg blir mor til ei lita jente. Og den tanken gjør meg lykkelig å tenke på. I tillegg har jeg fått en ny familie, som gjør meg svært lykkelig. ❤️
Klem, Linn
